Det siste valget – valget om døden

Som lege har man tatt parti for livet. Men noen ganger må man ta valget mellom å satse, eller å akseptere at det er gjort nok. For litt over tre år siden døde morfar, og jeg skrev noen notater fra tiden.

Da jeg kom til morfars dødsleie virket han glad for å se meg. «Det var rett mann, til rett tid», sa han. Jeg visste ikke helt hva han mente, og jeg visste ikke om jeg skulle spørre. Tror han var glad jeg kom, slik at vi kunne ta farvel. Likefullt så vet jeg at morfar hadde stor tiltro til meg som nyutdannet lege, og det kunne være at han ville at jeg skulle bruke all min kunnskap om det syke menneske til å forsøke å behandle han. Han hadde mest sannsynlig lungebetennelse.

For litt over tre år siden døde morfar av lungebetennelse. Tankene dukker ofte opp igjen, og jeg legger ut noen notater fra tida rett etter han døde.

Livet

Ved vårt valg av yrke har vi tatt parti for livet. Det innebærer personlig initiativ, skaperglede, mot og spontanitet. Andre tar parti for døden. Det innebærer beregnende sluhet, avmålte handlinger og avvisning av ungdommen. Som lege har vi bare en lojalitet, og det er den enkelte pasient som skjebnen har ført til oss. Hvis dere klarer å holde fast på den tanken, kan dere ikke gå vill, selv ikke i det moderne livs moralske tåkelandskap.

Dette sier professor Anton Hauge ved Univeristet i Oslo i sin avslutningstale til kull -95 ved UiO (Gjengitt i Tidsskriftet 1996;116:96). Hvert år leser Mads Gilbert dette utdraget til medisinstudentene i Tromsø under akuttmedisinkurset. Da jeg hørte dem på mitt 4. studieår, bet jeg meg merke i ordene som har ligget i bakhodet hver gang jeg står ved den kritisk syke pasient.

Nå mens jeg venter på turnus har jeg vært heldig å få jobbe litt ved de kirurgiske avdelinger ved sykehuset i Tromsø. Flere ganger har jeg fått være tilstede når livskritiske beslutninger skal tas. Noen av disse gangene har den mer erfarne kirurgen og teamet bestemt at her skal man satse alt, andre ganger har man bestemt seg for å legge inn årene. Teamarbeidet, innsatsen og engasjementet rundt behandlingen av den kritisk syke har ofte fascinert meg.

Slutten

Thou shalt not operate on the day of a patient’s death.

Sitatet er hentet fra Abraham Verghese i romanen «Cutting for Stone». Med andre ord så skal man ikke ta livet av pasienten med operasjon. Heller ikke skal man gjøre meningsløse operasjoner ved livets slutt. Men det er ikke alltid godt å vite på forhånd hva som er meningsfulle og hva som er meningsløse forsøk på kirurgi. Pasient og kirurg må bestemme seg for om forsøket er meningsfullt på forhånd, men beslutningen vil bli evaluert i etterkant.

Og vi satt der rundt senga til far. Fastlegen tilså han. Antibiotikatabletter virket dårlig, han fikk intravenøs antibiotika. Det hjalp ikke. Valget sto mellom å satse, eller å akseptere at det var nok. Jeg tenkte på ordene «personlig initiativ, skaperglede, mot og spontanitet», og gjorde ingenting. Fordi det føltes riktig. Initiativet var å sitte ved senga, skapergleden var minnene, motet var å kunne slippe han og spontaniteten var erstattet med ro.

Døden

Journalisten Einar Odden skriver på en menneskelig måte om sin forståelse av døden i Gudbrandsdølen Dagningen 24. januar. Odden sammenlikner menneskelivet med en plantes liv. Planten som en gang blomstret, har nå sluttet å reagere på omsorgsfull vanning og gjødsling.

Slik er menneskets kropp også. Når døden arbeider, kan ikke mat og drikke stoppe prosessen. Deler av kroppens vitale deler er allerede stengt. Å tro at dødens møysommelige arbeid kan avbrytes med næring, er på grensen til overtro. Døden er en mester, og når tiden er inne, er det lite vi kan gjøre for den døende. Faktisk kan vi gjøre mest for oss selv. Den som lærer seg dødsprosessen å kjenne og erkjenner dens helt andre regler, vil forstå at våre erfaringer fra livet ikke lenger gjelder.

Jeg tror ikke vi kunne gjort noe bedre for morfar enn å være der. Han døde 14. januar av lungebetennelse. 77 år gammel. Han fikk en stille og verdig avslutning på sitt rom ved sykehjemmet. Mormor, mamma og tante var tilstede ved sengen til det siste åndedrag.

Interessant lesning

Dette innlegget baserer seg på et blogginnlegg jeg skrev for bloggen til Tidsskrift for Den norske legeforening i 2012.